Antegutten

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le.
Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et
par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært "slem"
sa du til meg med løftet pekefinger "hvordan kunne du gøre det?", men
så lot du deg forelske og klødde meg på magen. Det tok litt lengre tid
enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt,
men vi arbeidet sammen på saken.

Jeg husker de nettene i sengen, hvor jeg trykket nesen inn mot deg og
lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om,
at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte i
bil og var inne for å spise is (jeg fikk kun vaffelen, fordi "is er dårlig for
hunder", sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på,
at du skulle komme hjem på slutten av dagen. Litt etter litt begyndte
du å bruke mer tid på ditt arbeid og din karriere og mer tid på å lete
etter en menneskevenn.

Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser,
skjældte deg aldri ut for dårlig dømmekraft, logret av glede, når du kom hjem,
og da du ble forelsket. Hun, som nå er din hustru, er ikke et "hundemenneske"
- allikevel bød jeg henne velkommen i vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og
lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig. Så kom menneske-
babyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde
vesene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem.
Men hun og du var redde for, at jeg kunne komme til at gjøre dem noe,
og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet rom eller et hundebur.

Åh, hvor jeg da lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtigt en
"kærlighetsslave". Ettersom som de vokste opp, ble jeg deres venn.
De klynget seg fast til pelsen min og trakk seg opp på vaklende ben,
de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på
nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn
var nå så sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig.
Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer
og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.

Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund
- tok et bilde av meg ut av din lommebok og fortalte dem historier om meg.
Gjennom de senere år har du såvidt svart "ja" og skiftet emne. Jeg er gått
fra å være "din hund" til "bare en hund", og du brydde deg ikke om å ha utgifter
i forbindelse med meg. Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og
din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har
truffet den riktige beslutningen for din "familie", men det var en tid,
hvor jeg var den eneste familien, du hadde.

Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi annkom til internatet. Det luktet
av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfyldte papirene og sa
"Jeg vet, du vil finne et godt hjem til henne". De trakk på skuldrene og
kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund,
selv en med "papirer". Du var nødt til vri din sønns fingre fri fra mitt halsbånd,
mens han skrek "Nei, pappa! Du må ikke la dem ta min hund!" Og jeg ble
bekymret for ham og for, hva du nettop hadde lært om vennskap og lojalitet,
om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg
på hodet som farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig om å ta mitt halsbånd
og line med.

Du hadde en deadline, du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du var gått,
sa de to rare damene, at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting
måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på å finne et annet godt
hjem til meg. De ristet på hodet og sa "Hvordan kunne du gøre det?" De er så
oppmerksomme overfor for oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater.
De förer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.
I begynnelsen, når noen gikk forbi min løpegård, sprang jeg hen til forsiden i
håpet om, at det var deg - at du hadde skiftet mening - at det hele bare var
en ond drøm eller jeg håpet, at det i det minste ville være noen, som brydde
som om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne
konkurrere med glade hundevalper, som - uvitende om deres egen skjebne boltret
seg for å få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.
Jeg hørte hennes fottrin, da hun kom etter meg sent på dagen, og jeg trasket
etter henne nedover gangen til et annet rom.

Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og sa, at jeg ikke skulle være redd.
Mitt hjerte banket i forventning om det, som skulle skje, men det var også en
følelse av lettelse. Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur,
var jeg mer bekymret for henne. Den byrde, hun bærer, veier tungt på henne,
og det vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det.
Forsiktig laget hun en årepresse om mitt forben mens en tåre rant ned hennes kinn.
Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide å trøste deg
for så mange år siden.

Professionelt stakk hun nålen inn i åren min. Da jeg merket stikket og den kjølige
væsken løpe gjennom kroppen min, la jeg meg søvnig ned, så henne inn i hennes
vennlige øyne og mumlet "Hvordan kunne du gøre det?" Kanskje forstod hun mitt
hundespråk, for hun sa "Unndskyld". Hun klemte meg og forklarte fort, at det var
hennes jobb å sørge for, at jeg kom et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli tilsidesatt
eller misshandlet eller forlatt for å måtte klare meg selv. Et sted med kjærlighet
og lys så mye annerledes enn dette jordiske sted.
Og med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk at uttrykke,
at mitt "Hvor kunne du gøre det?" ikke var ment for henne.
Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på.
Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig.
Må alle i ditt liv alltid vise deg så stor lojalitet.

Piczo